Det uler i alarmen.
En gang,to ganger men ingen reaksjon..
Prøver å vente for å se om det er noe reaksjon inne på rommet.
Så starter alarmen på min telefon som er koblet opp mot Marius sin dexcom også å pipe.
Må inn og vekke Marius for å få han til å sjekke blodsukkeret,siden dexcomen viser høyt eller lavt blodsukker.
Han sover tungt,hører ikke alarmen som flere ganger har ult faretruende høyt.
Jeg hører den helt inn på soverommet,men han som ligger med alarmen rett i øret sover søtt.
Bra han sover tenker jeg,men kjenner på irritasjonen over at han faktisk ikke hører den høye pipelyden som river meg ut av søvnen opp til flere ganger hver natt.
Hvordan går det an å ikke høre den??
Hvordan skal det gå den dagen han skal flytte for seg selv?
Våkner han da av alarmen?
Han har aldri problem med å våkne av vekkerklokka si,men å høre den utrolig irriterende pipingen fra dexcomalarmen,det gjør han ikke.
Alarmen som faktisk holder han i live sover han lett igjennom.
Merkelig.
Etter fjerde alarmen iløpet av ei natt,så er vi begge slitne.
Marius selvfølgelig mer enn meg.
Jeg har jo bare blitt revet ut av søvnen x-antall ganger.
Mens Marius itilegg har kanskje både hatt følinger og høyt blodsukker iløpet av natten.Kanskje vært oppe og spist mat.
Jeg mangler bare søvn,han mangler insulin.
Jeg skal ikke klage,er bare trøtt…
Det er ikke bare mat som påvirker blodsukkeret.
Stress,hormoner og ytre påvirkninger som de ikke styrer selv.
Stress med å prøve å ha et bra blodsukker det meste av tiden.
Stress med å treffe rett blodsukker før treninger,som igjen kan skyte blodsukkeret rett til værs.
Så settes det litt for mye insulin,og de faretruende «to piler rett» ned symbolet dukker opp.
Så blir det stress for å prøve å få det opp igjen,men ikke for mye så treningen skal bli ødelagt..
Skjønner han er sliten og lei av det.
Skjønner at motivasjonen for å fortsette med hockey er liten akkurat nå.
Når mange treninger blir ødelagt av at blodsukkeret kødder med kroppen din slik at du ikke klarer å yte maks,så er det vel begrenset hvor lenge man orker kappløpet mellom bra blodsukker og treninger til faste klokkeslett.
Det krever mange timers planlegging før hver trening.
Ofte uten at man får det resultatet man ønsker.
Når man spiser og drikker for å prøve å være på den sikre siden og ender opp med et blodsukker som går helt bananas,da er det ikke enkelt å finne motivasjonen for å fortsette.
Selv om trening er kjempebra for blodsukkeret,så er det ikke bestandig gunstig å trene fram til kl 22 på kvelden,for så å ha trening kl 8.15 på morgene.
Sene treninger ender som regel med lavt blodsukker iløpet av natta.
Selv om doser justeres ned.
Så skal kroppen være klar for trening igjen tidlig på morgenen.
Det er jo ingen som kan se på Marius at han er syk.
Det igjen gjør vel ting ekstra vanskelig innimellom.
Mange rundt han vet ikke eller skjønner ikke hvor mye jobb denne sykdommen krever.
At han døgnet rundt styrer et organ i kroppen selv.
Hvis han fryser eller svetter så krever kroppen ulike doser insulin hver gang.
Aldri samme dose insulin til samme måltid.
Det er aldri en fasit uansett hva man gjør.
Kanskje er hockeylivet ferdig for Marius.
Kanskje finner han igjen motivasjonen i sporten han har elsket siden han var 6 år,men som diabetesen har fratatt han mye av gleden ved.
Kanskje…
Viktigste er at Marius har det bra.
Tøffe gutten min er ihvertfall ikke redd for å vise at han har diabetes 1.
Han går på stranda med både pod og dexcom synlig,selv om mange stirrer og sikkert lurer på hva det er han har på kroppen.
Hockey og diabetes1mamma 