Diabetes1mamma

Å være mamma er en fulltidsjobb hvor man går med hjertet utenfor kroppen.

Å være mamma er å bekymre seg for alt fra bleieskift til den første festen ditt kjære barn skal på.

Å være mamma er å gruble og tenke på hvordan den lille bylten vil klare seg i verden,for vi alle vil jo det beste for våre barn.

Når man har et  barn som har vært frisk og rask men som plutselig får en kronisk sykdom blir plutselig de små «tullebekymringene»man hadde før ganske store nå.

«Har du spist mat?»-Før så var ikke svaret så farlig,de spiser jo når de er sultne tenker vi…

Nå er det faktisk veldig viktig at Marius spiser ofte,og det er viktig at jeg vet han har med mat og drikke når han drar steder.

Nå er det daglige spørsmålet før han drar på skole og trening-«har du med nok juice?»

I alderen Marius er i nå,så er det mye de skal igjennom fremover og jeg kjenner mammahjertet gruer seg..

Neste skoleår er han russ…hjelpe meg hvordan skal det gå med mamma`n da.

Det snakkes om guttetur til syden,åh nei,magen min vrenger seg i frykt..

Ville nok grudd meg til alt dette uansett,men når lille poden skal ut i verden med en kronisk sykdom på slep,så vil vel egentlig

mamma`n være med på slep også.

Det hadde vel tatt seg ut:)

Kjenner bare at jeg ikke er helt klar for at eldstemann  å bli «voksen» og skal klare seg på egenhånd.

Det å bli diabetesmamma er på en måte å få et nytt «barn»å passe på,et barn som faktisk aldri hører etter eller gjør som man ønsker.

Et «barn»som ikke tar hensyn til om det er natt eller dag når det finner på sine sprell,som ikke tar hensyn til at den kroppen det har inntatt skal tidlig opp og på skole eller skal på trening hvor det er viktig å ha et bra blodsukker.

Enkelte ganger kan man tro at det er på pur F… at blodsukkeret slå seg vilt.

Når Marius har lagt ned mye i å treffe rett blodsukker før han skal gjøre ting,og uten mål og mening kan blodsukkeret stupe ned eller

stige til værs.

Det er da man har lyst til å rive seg i håret og filleriste den hærsens Diabetesen som kan ødelegge så mye innimellom.

Jeg er mamma`n til Marius,men jeg har også ufrivillig blitt mamma til Diabetes 1.

En ufordragelig unge jeg har lyst til å sparke ut!

Marius er Marius han er ikke Marius med Diabetes 1.

Det er viktig at folk rundt Marius vet om sykdommen og vet hva de skal gjøre hvis han trenger hjelp.

Men det er mest viktig for meg at Marius får være seg selv,og med det må jeg innse at alt han skal igjennom i livet må

han få gå igjennom på lik linje med andre ungdommer.

Det er bare det at konsekvensene kan bli så fatale hvis han ikke tar hensyn til Diabetesen.

Han må lære av sine erfaringer,så får mamma`n bare håpe at hun har gitt han litt sunt bondevett på veien.

Så kanskje slipper jeg å sitte med hjertet i halsen og få søvnløse netter når det nærmer seg russetid,sydenturer osv…

…NOT!